Vi har hvert år prioritert å reise en tur alene som familie til Roatan, for å virkelig slappe av og koble ut. Men i år valgte vi å bruke feriepengene til å reise på en weekendtur med de frivillige i organisasjonen. Vi fikk ordna med en minibuss og sjåfør, og kjørte oss til Trujillo.
Her hadde vi det veldig kjekt og fikk i tillegg hatt foredrag og faglig påfyll og workshop i forhold til hvordan vi driver organisasjonen. Det var en vellykka tur både sosialt og i forhold til arbeidet i organisasjonen. Vi føler oss enormt heldige som har denne flotte gjengen med oss på laget. Dessverre brukte vi et kamera som førte til at dette er de tre bildene vi har fra turen.
Vi fikk også lagt inn litt bøy og tøy, pluss norske gloser.
Et lite innblikk i veistandard, kjøretøy og firbente trafikanter.
En kveld i forrige uke kom det lokale fotballaget på døren om kvelden og ville overrekke pokalen de hadde vunnet til Skape muligheter sammen. For å vise sin takknemlighet for støtten de får. De kom på 3 plass i den lokale serien.
Vi har hatt møter med fotballaga som får støtte. Og med kirkene i lokalsamfunnet i tillegg til vellaget i Granadita. Dette gjør vi for å kunne samarbeide med hele bygda. Slik at vi jobber sammen og drar i samme retning.
Nå har tante Elisabeth kommet til Granadita hvor vi bor. Hun holder på med doktorgradsarbeidet sitt om den sosiale situasjonen her i landet.
Vi har hatt noen dager hvor vi har vært i byen og ordnet med ting, og vi har også hatt noen dager med avslapping. Vi forsøker å i hvert fall få et par timer bare oss. Her har vi vært og badet og en annen dag traff vi noen av naboene våre fra den tiden vi bodde her.
Takk og lov så holder vi oss stort sett friske. Men Øyvind fikk seg en infeksjon i leggen. Noe som her behandles med antibiotika injeksjoner. Dette fikk han 3 dager på rad, først en på legekontoret. Og de to siste injeksjonene ordnet vi bare hjemme, før frokost. Og da er det fordel å være vernepleier.
Vi har også denne gangen snakket om hvor heldige vi er som har det helsevesenet vi har i Norge. Her er det virkelig ikke lett å få hjelp dersom man ikke har penger. Og det er heller ikke sikkert at man får den beste hjelpen uansett.
En dame vi kjenner her har nettopp vært gjennom en operasjon. De skulle ta kikhullsoperasjon, men da hun var lagt i narkose og skulle opereres, kom det en veps inn i apparatet, så det ble en vanlig åpen operasjon. Dette skjedde på en av de mer anerkjente sykehusene med amerikanske leger.
Vi har hatt mange møter og samtaler med foreldre og andre foresatte som for eksempel besteforeldre søsken og nabo. Hvor vi har fått innblikk i noe av det de har opplevd. Og hvordan de jobber og virkelig strever med å få hverdagen til å gå rundt, skaffe mat på bordet og klær til barna.
Det har vært sterke møter, og vi føler oss ydmyke når vi hører på historiene deres og hva de har opplevde. Samtidig er vi uendelig takknemlige for alle som er med å støtter organisasjonen. Uten dere hadde ikke dette vært mulig.
Her er noen av dem som har faddere.
I matsalen har vi en herlig gjeng med barn. Og det er en fryd å være sammen med dem. De siste dagene har vi spilt fotball og lekt forskjellige leker. Vi har også brukt litt tid på å lære navna til barna. Og barna øver seg på å uttale navnet Kirsten. Her har Eilén vært fotograf for en dag...
En annen artig sak her nede er strømmen. Hvert hus skal i utgangspunktet ha egne strømavleser. Men så er det heller ikke unormalt at andre kobler seg på etterpå. Slik at noen får gratis strøm mens andre må betale mye mer enn de bruker. Enda på visen her var at mange av regningene var betalt dobbelt. Sånn kan dette se ut.
Så var det til slutt huset som meg, Øyvind og Elisabeth holder på å bygge. Der har de nå støypt septiktanken. Og det skal jobbes videre med inndelingen av rom innvendig og taket.
Dette ble en kort oppsummering over noe av det vi har gjort siden sist.
Hilsen oss seks
-Kirsten-
Skape muligheter sammen
Comments