Da var jeg godt hjemme igjen, og har endelig litt tid til å fortelle hvordan jeg hadde det i Honduras. Turen ned tok si tid, enda på litt over 60 timer. Så for akkurat denne delen var det godt at eg var på reise alene denne gangen. Under er bilde fra reisen, blant annet de to plassene jeg prøvde å få litt søvn.
Med lange reise skulle ein tru at det blei god tid til søvn, men det enda med i overkant av 5 timar. Da var det godt å bli plukka opp på flyplassen av kjentfolk.
Josue og Walter hadde stått opp klokka 4 om natta for å hente med klokka 10.30. Dette på tross av at bilturen bare tar 3 timar. Dei ville vera sikre på å nå fram i tide, på grunn av store protestar som har stengt den ene veien som går mellom byene vi skulle reise mellom. Protestene har pågått ei stund og holder på enda. Grunnen er at regjeringen vil privatisere helse og utdanningssektoren (enda mer en i dag).
En av konsekvensene disse protestene har fått for oss og de lokale frivillige, er at den medisinske brigaden vi samlet inn penger til før jeg reiste til Honduras, ikke kunne gjennomføres mens jeg var i Honduras. De frivillige i Honduras er i tett kontakt med legene som skal komme, og de har sagt at så snart de får klarsignal i fra overordna, så kommer de.
Då jeg kom til La Ceiba prøvde jeg å få unnagjort noen ærend, men det vist seg å bli vanskelig. Immigrasjonsmyndighetene kunne ikke ordne oppholdstillatelsen. I banken viste det seg etterhvert at sjefen i bankfilialen ikke visste hvordan man opprettet en internettbank, og dette var han dessverre ikke i stand til å innrømme. Det enda med at jeg surret vekk 1,5 time. Fredagen før jeg reiste tilbake til Norge ordnet det seg i løpet av ett kvarter med når jeg fikk hjelp av en menig ansatt.
For å toppe det hele den første dagen viste det seg at jeg ikke heller fikk tatt ut penger fra minibankene med mine norske bankkort, noe som mildt sagt gjorde ting krevende. Heldigvis kunne jeg betale med korta i butikk, men kortautomater er det lite av der vi bor. Nok en gang er det godt å ha kjentfolk som trør støttende til. Fant senere ut at dette var et generelt problem for alle utledninger disse dagene.
Alt ble ikke bare negativt, da jeg kom frem til Granadita fikk jeg endelig sett huset vårt ferdig. Det ble så bra som jeg hadde håpet, men det har vi nok en gang våre kjære honduranske venner å takke for. De har stått på å forhandlet pris og pushet arbeiderene til å halde oppe kvalitet og hurtighet på byggingen.
Dagen etter ankomst, lørdag, begynte jeg rett på kontorarbeidet. Jeg visste at jeg bare måtte koma i gang dersom eg skulle bli ferdige. I tillegg skulle jeg drive opplæring med Saralee, som har ansvaret for kontorarbeidet i Honduras. Lørdagen fylte jeg også året, så jeg inviterte noen av vennene våre ut for å spise. I løpet av dagen fikk de nyss om at jeg fylte året, så etter maten kom Saralee med en kake. Søndagen gikk bare til kontorarbeid. Lili bekymret seg for om jeg fekk nok mat, og kom med mat på døra flere ganger.
På mandagen kom Saralee, og det ble nok en kontordag. Jeg fikk vist henne noe av det jeg skulle i forhold til hvordan vi fører regnskap og systemet jeg har laget for arkivering. Vi må ha ett arkiv over alle som mottar støtte fra organisasjonen, for å dokumentere dette over for myndighetene. Det vil si at alle som får støtte må levere kopi av fødselsattest, kopi av ID kort til foresatte og underskrevet kontrakt. Dersom de får studiestøtte må foresatte i tillegg skrive en søknad der de mellom annet beskriv sin økonomiske situasjon. I løpet av dagen fikk jeg også hatt gode samtaler med Lili og Saralee, der vi blant annet snakket om hva vi vil fremover. Denne dagen var flere av støttemottakerne med å laget hamburger og solgte disse i inntekter til arbeidet til Skape muligheter sammen.
Tirsdag var det å fortsette med kontorarbeid hele dagen. I løpet av uken gikk jeg gjennom over 250 foldere med støttemottakere, og fikk oppdatert og gitt de riktige koder i arkivet. I tillegg til å skanne inn dokumentene på PCen og føre nødvendig informasjon inn i oversikt på Excel. Heldigvis fikk Lili tatt meg med på skolen i lokalsamfunnet, der vi serverer lunsj tre ganger i uken. Grunnet protestene for tiden, har elevene minimum mistet undervisningen hver torsdag og fredag siden mai, dette må de ta igjen til jul (skoleåret går fra februar til november). I tillegg til mat i skoletiden hjelper vi til med vaske- og ryddehjelp to ganger i uken og undervisning i data hver fredag.
I Norge har vi spesielt siden Trump blei president hørt om folk foreldre som tar med seg barnene sine over grensen mellom Mexico og USA. Bare på den lokale skolen i Granaditahar 12 av 78 elever reist til nå i år. Flere har planlagt å reise. Første bilde under er i fra barnehagen, de to neste av de to lærerene og til slutt elevene på skolen.
Onsdag gjekk det meste av dagen til kontorarbeid, og på kvelden inviterte jeg med noen av de mest aktive guttene og unge mennene på kino.
Torsdag begynte på vanleg måte med kontorarbeid. På ettermiddagen var vi noen fra organisasjonen som var ute å handlet inn til vi skulle til de eldre i lokalsamfunnet dagen etter. Det tar si tid med handling. Vi var ikke tilbake før på kvelden. Sent på kvelden var vi samlet hos Lili, der vi åt god mat og samlet oss rundt TV skjermen for å se hvordan en lokal TV stasjon presenterte Skape muligheter sammen. Det ble et stolt minne for alle oss der. Dessverre var videoen jeg tok for stor til å laste opp her.
Fredag morgen var jeg med noen frivillige og støttemottakere rundt til eldre i Granadita, der vi hadde med litt mat og ryddet utenfor husene deres. For tiden er det et stort utbrudd av denguefeber som har tatt flere titals liv. En god forebygging for å unngå smitte er å fjerne vannansamlinger, søppel og løv på eiendommen. Fra midt på dagen var jeg med de mest aktive jentene og kvinnene i organisasjonen på kino, og inviterte de ut på noe mat etterpå. Her nyttet jeg og Lili også muligheten til å ha et lite møte om ståa og fremtiden, og kring forventninger og muligheter. Prøvde igjen å få ordne opp i oppholdtillatelsen, men her er det bare å ta tålmodigheten til hjelp.
Lørdag kom Saralee tilbake for å sluttføre arbeidet med meg. Vi er heldige som har fått med oss henne til det viktige administrasjonsarbeidet i Honduras.
På kvelden var det tid for grilling, Josue, Erick, Lili, Sara, Daniela, Johana og et syskenbarn var alle med. Då blei grilling the honduran way, med kjøtt i ulike varianter, frijoles og maistortilla, og ikke minst god og høg musikk! Blei mange kjekke historier fra barndommen til de som var med på grillingen. Det interessante er at på tross av hvor ulike utgangspunkt vi har, så er det likevel likt i at vi ser tilbake på de "gode" gamle dager, og ønsker å videreføre de gode opplevingene og erfaringene vi har hatt.
Da vi avsluttet for kvelden fikk Josue en melding om at bilen til Walter hadde blitt ødelagt, og at han derfor ikke hadde mulighet til å kjøre oss dagen etter. Da var gode råd dyre. Det var annonsert at protestanter ville sperre gatene dagen etter i en by på veien til flyplassen, derfor prøvde vi i det lengste å finne en bil vi kunne låne, eller om noen kunne kjøre oss. Dessverre var alle biler enten utlånt, i bruk eller ikke mulig å få tak i. Da var siste utvei buss og håpe på at det ikke ble noen protester, men fortsatt hadde vi behov for transport de 40 minuttene inn til byen. Heldigvis kunne Gustavo fra nabobygda Roma hjelpe oss med det.
Vi sto opp klokken 3 for å nå bussen klokken 5. Til og med jeg synes dette var drøyt tidlig ute, men Josue insisterte i tilfelle noe skulle oppstå. I tillegg hadde han fått med seg et søskenbarn til å kjøre med oss. Begge deler skulle vise seg å være lure trekk. Når vi kom ned til veien der bilen hentet oss og skulle sette oss inn, hørte vi skuddsalver fra Sambo Creek, som er første bygd vi må passere inn til byen. Det er ikke ofte at jeg føler meg usikker i Honduras, men nå kjente jeg en liten usikkerhet trenge seg frem. Nå vi passerer hvilken som helst bygd, så må vi alltid bremse ned, for det er lagt ut for eksempel tykke tau eller satt opp fartsdumper, som gjør du må sakke farten til et minimum. Nå vi så bremser ned ved Sambo Creek sitter jeg bare å kjenner etter at bilen skal akselerer igjen. De andre var avslappet og vitset, og selvsagt skjedde ingenting. Det ble med de to skuddsalvene vi hørte tidligere.
Det var enda ett godt stykke igjen til La Ceiba. Da skjedde det som ikke bør skje når du kjører midt på natta i Honduras, vi hørte først en fisle lyd og deretter kom den kjente dunkelyden av et punktert dekk.
Då var det bare å sette igang med hjulskift. Første hinder ble å finne alt utstyret man trengde, og når vi endelig hadde fått løsna muttrene viste det seg at vi ikke fant delen vi trengde for å løsne sikkerhetsmutteren. Då vi fant denne og fikk tatt av dekket møtte vi på et større problem. Det er nemlig slik at de gjør lokale tilpassninger, som gjerne ikke er helt risikovurdert. I dette tilfellet var det snakk om der man heng/fester på dekket. For å få på noen andre hjul enn de originale, hadde eieren (som ikke var med) satt på noe i midten av der hjulet festes på akslingen, denne var jo selvsagt et par millimeter for brei. Klokka hadde passert 4 og vi var enda 10-15 minutt fra byen. Då hadde vi bare en mulighet igjen, det var å prøve å få tak i Saralee som bor i byen. Heldigvis tok hun telefonen på første forsøk, og var der 20 minutt senere. Då kom det godt med at vi var fire, søskenbarnet ble stående igjen med Gustavo, og Josue, jeg og det punkterte hjulet ble med til byen.
Då vi kom frem til bussterminalen viste det seg at bussen gikk en time senere enn normalt, altså klokken 6. Vanligvis er det store moderne turbusser som går på denne ruten, men grunnet sikkerhetsituasjonen fikk jeg vite at det denne gangen var en umerket minibuss som skulle kjøre oss. Som om ikke det var nok kom det fire væpna politifolk på to motorsykler, for å eskortere oss hele veien til flyplassen (3 timer i buss). På grunn av protestene som pågår har flere busser blitt påtent og enkelte bussjåfører blitt drept den siste tiden.
I en liten by halveis på ruten stoppet eskorten vår igjen på grunn av uroligheter (dette er nok den byen som har størst uroligheter på nordkysten). Etter dette møtte vi ingen problem, heller ikke i byen der det var varslet blokkering av veiene.
Undervegs tilbake til flyplassen traff vi på et sykkelritt. De eneste veiene det går an å ha et sykkelritt på i Honduras er motorveien, men det blir mens trafikken går som vanlig ved siden av (les fartsrgrenser finnes ikke).
Jeg var tilbake i Norge, på hytta, mandag 08.07 klokka 23. Gleder meg allerede til neste år når vi skal ned alle sammen. Før den tid skal Kirsten ned et par uker i oktober, og Elisabeth et par måneder fra januar (og muligens i oktober på grunn av oppholdstillatelse).
Etter hjemkomst har vi fått to triste nyheter. Pastora Paty som vi samarbeidet med i Caracas døde torsdag 11.07 av hjertestopp. Det var i nærmiljøet hvor hun bor vi først begynte å arbeide for oss selv. Det var gjennom henne at vi kom i kontakt med søsteren Lili, som har vært en av de som virkelig har arbeidet og ofret seg for Skape muligheter sammen i Honduras. Som om ikke det var nok hadde Lili følgt moren til sykehuset samme dagen, og de hadde ikke før gravlagd søsteren (som skjer etter ett døgn i Honduras) før moren døde lørdag. Det har vært noen triste dager for oss i organisasjonen den siste uken. Derfor har aktiviteten blitt noe mindre enn vanlig, og fokuset har naturlig blitt litt annerledes.
Tusen takk til alle som støtter arbeidet vårt i Honduras, alle typer bidrag er verdifulle for oss og det nytter. Selv om det alltid er tunge tak så ser vi også at responsen fra honduranerne har endret seg. Flere av tidlegere og nåværende støttemottakere er aktivt med å bidrar i det frivillige arbeidet i Honduras, noe som er inspirerende for oss. I tillegg har vi etterhvert flere som engasjerer seg i Norge også, og det er veldig motiverende for oss som har vært med siden starten.
Vi håper flest mulig vil være med på denne ferden og det givende arbeide med å Skape muligheter sammen med barn og unge i Honduras.
Comments