Den 21 juni kom vi tilbake til trygge og gode, men kalde Norge. Etter ett år og ni måneder i Honduras sitter vi igjen med mange inntrykk, og dette er ett opphold som har påvirket både oss voksne og barna våre på utrolig mange måter. Vi har blitt vandt med mye som for de fleste nordmenn virker ufattelig og voldsomt.
Den siste måneden før vi reiste hjem til Norge, var en travel måned med mye arbeid for å gjøre klar til at organisasjonen Skape muligheter sammen skal fortsette å drives når vi reiste tilbake til Norge. Det var mye aktiviteter og mange som ville treffes den siste tiden før vi reiste. I tillegg ble vi med på en fødsel. Darwin som bodde hos oss de siste månedene skulle bli far. Han er som en sønn for oss, så med andre ord skulle vi bli besteforeldre. Det å være med på en fødsel i et slikt land som Honduras setter virkelig ting i perspektiv.
Først av alt kan jeg jo forklare at sykehuset er omgitt av et høgt gjerde, og i porten stod det vakter døgnet rundt for å kontrollere hvem som kom inn. Så når vi kom kjørende med hun som skulle føde, var det såvidt vi fikk kjøre inn med henne. Men vi måtte love å kjøre bilen ut etterpå, for det var forbudt å bruke den svære parkeringsplassen til å parkere biler. Noe som virket ganske ulogisk for oss.
Men når vi da kom oss inn var det å finne ut hvor vi skulle gå, når vi så fant rett plass, gikk vi innenfor en dør og der skrev de navnet hennes på et ark. Så ble vi lettere kjeftet på fordi hun ikke hadde med seg fødselsattesten sin. (Noe som jeg tror kanskje var litt lettere siden vi var to, men jeg ser for meg at de nok er ganske harde med mange). Deretter måtte vi sende mennene våre hjem for å hente fødselsattesten og noe mat. Mens jeg måtte gå i en skranke for å registrere henne, i en annen for å betale for at hun skulle skrives inn. Deretter måtte vi tilbake til der vi startet. Her fikk hun beskjed om å sitte å vente for å komme inn til legen. Etter en kjapp kontroll fikk hun beskjed om å gå å spise et skikkelig måltid, gå å ta noen blodprøver og urinprøve for så å komme tilbake å ta en sparktest. Men i praksis vil det si at vi måtte først gå til laboratoriet, der de skrev på hvor mye vi skulle betale, så måtte vi i en skranke å betale for disse prøvene, så måtte vi på laboratoriet for å
hente et prøveglass til urinprøve. Etter å ha tatt den i den ene enden av sykehuset, (den eneste plassen det er seks toalett) måtte vi levere den på laboratoriet. Så var det blodprøvene hun skulle ta, de måtte vi reise til et privatsykehus for å ta, det var ikke noen spesielle prøver, men det var ikke mulig å ta disse på det offentlige sykehuset. Deretter var det tid for å finne noe mat, men det var lettere sagt enn gjort kl. 01.30. La Ceiba er en passe stor by, men det er ikke lett å finne noe som er åpent på nattestid, men etter litt leiting fant vi en bensin stasjon som hadde noe vi kunne spise. Når vi da kom tilbake fikk vi ikke kjøre inn med bilen. så vi måtte parkere utenfor.
Når hun da ble ropt inn var jeg så frimodig at jeg var med inn, men fikk kjapt beskjed av legen at dersom jeg ikke hadde noen spørsmål, så kunne jeg bare vente utenfor. Men da sa jeg at jeg hadde et spørsmål, og det var om jeg kunne være inne med henne siden hun var mindreårig. Da svarte hun "Her i Honduras er det slik at alle føder alene, selv om de er mindreårige. Men dersom du ønsker å være med så går det greit!" Så da var fikk jeg være med inn på det rommet hun ble liggende på. Der tok de noen kontroller, og jeg ble sendt på laboratoriet for å hente prøvesvar, så ble hun etter 6 timer flyttet over til fødestuen, men der var det ikke mulighet for meg å være med inn. Så da måtte jeg sette meg ned i korridoren utenfor å vente sammen med de fire andre mennene som ventet på å bli fedre. Litt etter litt kom de ut på gangen og ropte oss bort, da hadde de litt ny informasjon fra noen av fødslene. Så litt over klokken ti kom det en liten nydelig jente til verden! Da de ropte opp navnet til moren måtte vi løpe bort til en inngang for å levere klær, bleier og liknende til mor og barn.
Ikke før en god del timer etterpå var det mulighet for Darwin (faren) og oss å se den lille jenten og den nybakte moren!
Ellers den siste tiden hadde vi aktivitetsdag med noen av ungdommene i Caracas. Dette var en lørdag, hvor vi hadde mye forskjellige konkurranser og leker. Dette var en veldig kjekk dag, og er noe vi ønsker å gjøre igjen. Ideen med dette er å ha et aktivitetstilbud for barna og ungdommene, for at de ikke skal havne ut i andre miljøer som ikke er bra for dem.
Her er ett av bidragene i sangkonkurransen, dette var noe som var veldig kjekt. Alle var med og var engasjerte.
Ellers brukte vi en del tid på å være sammen med Darwin mot slutten. For de som ikke har fått med seg det så bodde han hos oss de siste tre månedene av oppholdet vårt. Han har familie, men ingen som tar seg av han. Han er blitt som en sønn for oss nå. Vi hadde det veldig kjekt og er blitt godt kjent med han i løpet av den siste tiden vi bodde i Honduras!
Her er noen glimt fra hverdagen vår sammen som familie.
Her er noen glimt fra en sykkeltur vi hadde innover elven Cangrejal. Her var vi midt i jungelen og syklet på grusvei innover i flott natur.
Så kom datoen for hjemreise og det var tid for å reise. Det var veldig trist å ta farvel, selv om vi gledet oss til å komme hjem til Norge! Etter to døgn på reise kom vi til Sola på kvelden den 21. juni. Der ble vi møtt av familie og Norske flagg! Da var vi endelig kommet hjem igjen!
Tilslutt kan vi ta med at nå er organisasjonen klar for å fortsette med arbeidet selv om vi er i Norge. Vi har med oss en kjempegod gjeng som kommer til å fortsette med det de har gjort til nå. I huset hvor Linda og familien hennes bor har vi et lokalt kontor for organisasjonen. Derfra vil vi kunne samarbeide via nettet.
Vi takker nå for ett innholdsrikt, fint og spennende opphold i Honduras. Vi gleder oss til vi neste sommer skal tilbake i ferien for å følge opp arbeidet og treffe igjen alle kjente. Men i mellomtiden nyter vi å være tilbake til gode trygge Norge med alle kjente! Selv om det nok tar litt tid å venne seg til alt som er ganske annerledes enn i Honduras, er det godt å være hjemme. Og på veldig mange måter ser vi nå enda tydeligere hvor heldige vi egentlig er, vi som bor i Norge!
Hilsen oss fem
- Kirsten -