Krigsskatt
Gjengene her i La Ceiba har sine områder som de kontrollerer. I disse områdene krever de krigsskatt fra bedrifter. Noe som gjør det vanskelig for beboere å ha for eksempel en liten kiosk eller annen bedrift. Det som dette har ført til nå er at det fra et område nesten ikke går busser til byen fordi hver bussjåfør må betale. og De som ikke betaler får ikke kjøre, ellers må de bøte med livet. Dette er noe som påvirker mange. Blandt andre Josué, som sier at det nesten ikke går busser fra Caracas og inn mot byen.
Fra Norge er det blitt donert penger til å gi et mikrolån slik at Marco skal kunne starte opp med arbeidet som kjølemekaniker. Han fullførte i høst utdanningen. Men det et ikke lett å få seg jobb og oppdrag når en ikke har utstyr. Så nå har han fått en startpakke, som han skal betale tilbake, men uten renter.
De siste to ukene har vi vært litt syke alle mann, i likhet med mange andre elever på skolene. Så da har det vært mye tid under dynene. Og mye tedrikking. Her har vi laget en te av Lime, Rødløk, Hvitløk, Kanel og Honning. Hørtes ganske spesiell ut, men den smakte nesten bare sitron. Men nå er heldigvis alle oppe og går igjen!
Her er Amund på vei til skolen, og syns det var stas når me traff på noen frittgående hester på veien! Legger også med ett eksempel på leksene som Amund på 4 år får på skolen. Det er et ganske annet fokus i barnehagen her. I løpet av neste skoleår, er det et krav at ungene skal kunne skrive. Med andre ord, ikke helt som i Norge! Men Amund trives veldig god i barnehagen, og det er det viktigste.
Jeg har vel tidliger fortalt litt om forholdene i trafikken her. Men dette bilde er bare et så godt eksempel på at alt er lov. Her er det en mann som ligger og slapper av litt, midt blandt kokkosnøtter. I tillegg ser vi en klassisk Honduransk forbikjøring. Lastebilen er størst, derfor er det bare for de andre å flytte seg. For lastebilen bryr seg ikke om at det kommer motgående trafikk.
Tirsdag i forrige uke var det min tur til å lage maten til matsalen! Og siden jeg er tidlig oppe for å sende Elias og Eilén på skolen, så var det bare å forsette, og maten stod i ovnen og var klar for gratinering.
De sirte to ukene har også vært preget av edderkopper. Forst fant vi tidenes største edderkopp bak en sofa, med super lange føtter. Og for noen dager siden satte jeg meg på en edderkopp som gav meg et bitt. Så nå har det vært nok edderkoppfaktor for en god stund her.
Jeg avslutter denne bloggen med et bilde fra matsalen! Nå er det mellom 35 og 40 barn som kommer fem dager i uken, det er ikke plass til alle på en gang, derfor kommer de litt puljevis! De er fornøyde og takknemlige for at de kan gå mette til skolen.
Hilsen oss fem
- Kirsten -