Forventningen var store da vi forlot Sola en senhøstes fredag morgen med kursen for Honduras. 7 år var gått siden vi sist besøkte Honduras, og mellomtiden hadde både barn og barnebarn flyttet over for en periode.
Store og små var møtt frem på flyplassen da vi ankom, hvor det ble et varmt gjensyn med alle. Gjensynsgleden var stor og på typisk Honduransk vis det masse klemmer og tårer. Trangt ble det i bilen, men i Honduras er det ingen begrensninger i antall personer om bord, så 8 personer i en 5 mannsbil var ingen problem, sistemann fikk plass mellom koffertene i bagasjerommet.
Kontrasten fra forrige besøk åpenbarte seg allerede på flyplassen. Kontrasten fra en overfylt flyplass og parkeringsplass full av folk og biler til en omtrent folketom flyplass sist vi var der var stor. På veien mot La Ceiba ble inntrykket av vekst og forbedring bekreftet med flere nybygg og flere biler på veiene. Egentlig et paradoks, da mange jobber er forsvunnet siste årene med en arbeidsledighet på kanskje så mye som 50%. Eneste vekstområder har vært narkotikaomsetning og forsterkning av sikkerhetsselskaper, politi og militære (!)
På vei mot La Ceiba ble det tid til en avstikker til Tela for krokodillesafari fra kajakk – en flott opplevelse hvor vi ble kjent med deler av jungelen på en ny måte. Og krokodille fikk vi se like ved kajakken, da var det godt at vi hadde noen stødige kajakker å støtte oss på.
Like ved krokodilleområdet fikk vi også besøke en Garifuna landsby hvor vi fikk bekreftet at velstanden fremdeles var ulikt fordelt. Garifunarane som er etterkommere etter slavene fra Afrika, blir ofte forvist til dårlige utkantområder som gjør tilværelse til en kamp.
Vel framme i huset i La Ceiba, ble vi kjent med en rekke nye kjekke mennesker som sammen har bidratt til familien. Linda, hushjelpen som holdt styr på hus og unger, Marco som vaktmester og "taxi sjåfør", Tanja, naboen som var rådgiver på det meste og mannen Hugo, bilmekanikeren som ved å skru på bilen en gang i uka, klarte å holde bilen i gang, Dr Silvia, husdoktoren som kommer med penicillinsprøyter (!) så snart noen har litt vondt – for å nevne noen. Det var tydelig at familien var blitt veletablert i lokalmiljøet.
Vi var så heldige at vi fikk være med til hjelpeprosjektet Matsalen som Skape muligheter sammen driver. Da vi nærmet oss merket vi raskt at vi var kommet til et strøk hvor de fattige av de fattige bodde, hvor tilværelsen i hovedsak dreide om å overleve, mer enn å leve. 30 barn fra 3 år og oppover var møtt fremm for et varmt måltid.
Siden dette var en mandag, og en foreløpig ikke hadde måltider i helgene, kunne flere ha gått i 3 dager uten særlig mat. Det var et tydelig behov som dekkes, og barn og foreldre viste stor takknemlighet. Like viktig er kanskje også den tryggheten og tilliten som vises når voksne ”gringos” faktisk tar seg tid å snakke med barna og vise at de bryr seg. Det var åpenbart at mange gikk mer og mindre uten voksne rundt.
Et gjensyn med øyparadiset Roatan ble det også tid til.
Vi fikk plass på nabohotellet hvor vi var sist, med egen strand og muligheter for snorkling, Også Roatan viste tegn til vekst og veslstandsøkning med flere kaiplasser for cruisebåter, flere nybygg og mer trafikk. Og ikke minst hadde hovedgaten i den lille landsbyen vårt fått fast dekke. Det var slutt med krabber i gatene og barene rundt gaten, vi forstod raskt at vi ikke var alene som synes at stedet hadde mistet noe av sjelen. Men snorklingen var like fantastisk som sist, Med verdens nest største rev, en unik sikt og et mangfold av det sjeldne kan en forstå at mange blir tiltrukket av området. Høydepunktet denne gang var møte med en 5 fot stor barracuda som plutselig dukket opp bare noen meter unna. Det var ikke fritt at pulsen da steg noen hakk!
Det ble også tid til en tur til Cayo Cochinos, en liten øygruppe vi også hadde besøkt før.
Alene på en øde øy, med begrenset vann og strøm gir en egen følelse. Men vi blir raskt minnet på hvor privilegert vi tross alt har det når vi får besøk av en kar i en synkeferdig kano som henter vann i 30l dunker til familie og naboer på en øy 4-5 km unna. Og da er det ikke snakk om motor som vi hadde over. Igjen en Garifuna landsby på utsiden av storsamfunnet.
Når vi nå nærmer oss tid for hjemreise, blir det også tid for noen refleksjoner. Først og fremst har det vært kjekt å møte familien igjen. Samtidig har det også vært kjekt å bli kjent med mange nye kjekke honduranerer som med sin imøtekommenhet og vennlighet har gitt oss mange gode minner for turen. Men utfordringene for Honduras er nærmest uendelige. Utstrakt korrupsjon, omfattende voldsbruk, generell mistillit, manglende sosialt sikkerhetsnett og manglende grunnleggende infrastruktur –stabil tilgang til godt drikkevann, stabil elektrisitetsforsyning og trafikksikre veier- er bare noen av utfordringene Honduras står overfor. Så selv om vi leser 4gr og nordvestlig kuling på Yr, ser vi likevel frem til å komme heim til et trygt og godt Norge!
-Marlén og Jan Gunnar -