I dag hadde vi en fantastisk kjekk dag i matsalen. Noe som gjorde godt etter en tid hvor vi har hatt mye arbeid og planlegging, prøving og feiling. Endelig følte vi at det er slik vi ønsker å ha det. Og vi merket virkelig hvor stort behov disse ungene har, ikke bare for mat, men også for voksenkontakt.
Det at noen faktisk bare kan sitte og høre på hva de har på hjertet, er noe de trenger sårt. Og de viser virkelig at de setter pris på denne kontakten. Det er for oss noe som gjør at dette er verdt alt arbeidet og planleggingen. Disse barna har et sted hvor de kan komme og få en annen kontakt som de kanskje av forskjellige grunner ikke får hjemme. Noen er kanskje hjemme bare med storesøsken som passer på dem, eller en besteforeldre som har 12 barnebarn boende hos seg. Noen av dem bor med alkoholiserte foreldre, eller foreldre som er ute av huset nesten hele dagen.
Jeg (Kirsten) satt og snakket lenge med en gutt idag, og det var en samtale som jeg ikke klarer å legge fra meg. Han var først veldig interessert i Norge, og spurte mye om både det ene og det andre. Så fortalte han en god del fra sin 11 år lange livshistorie. Han fortalte at han hadde en tante i USA, en i Costa Rica og en i Spania. Hun som bodde i Spania hadde en datter fortalte han meg. Så spurte han om det i Norge var lov å slå ungene? Nei, svarte jeg. Og han satte seg enda lenger inn i armkroken min, som om det ville beskytte han. Det har min tante sagt at de ikke har lov til i Spania heller. Men her, sa han og ble helt fraværende i blikket og uten mimikk i ansiktet, her kan de slå og slå og slå, HARDT HARTD, HARDT. Jeg klemte han godt inntil meg, og sa; det er ikke lov å gjøre det mot noen. Men følte meg likevel hjelpesløs. For hva hjelper det han at jeg sier at det ikke er lov, dersom de fortsetter å slå han. Vi har hatt og vil fortsette med å ha samtaler med, og holde foredrag for foreldrene til disse barna. Hvor vi har mulighet til å påvirke for eksempel deres syn på fysisk avstraffelse. Men det er alikevel et vanskelig tema, og det ligger som en ryggmargsrefleks, at dersom barnet ikke lystrer må det straffes.
Men det jeg nå prøver å tenke på, er at han faktisk har muligheten til å komme to ganger i uken og få mat i matsalen, og vi kan snakke sammen. Å få han til å forstå at det finnes andre måter en kan gjøre ting på. For selv om har begrensede muligheter til å gjøre noe med det som skjer i hjemmet, så vil jeg være der hver uke, og kunne snakke med han. Og jeg gleder meg til å bli enda bedre kjent med han. Han er en fantastisk sprudlende og kjekk gutt. Og vi er veldig takknemlige som får lov til å være sammen med disse barna.
Her er Christiano Ronaldo, han er den siste som er kommet inn i gjengen og skal komme og spise i matsalen. Han fant godt tonen med Øyvind, i likhet med mange andre, søker har voksenkontakt.
Nå har vi utvidet til to dager i uken med mat, tirsdag og torsdag. Her hadde vi kake og feiret Dia del Niño (barnas dag).
Blide og fornøyde gutter.
Før maten må vi selvfølgelig vaske hendene, selv om det ikke er rare fasilitetene som er tilgjengelige.
Idag hadde jeg laget kjøttdeigform med mye grønnsaker i, det var spennede å se om dette var noe de ville spise. Og det var det! Vi prøver å få inn så mye grønnsaker vi kan, for det er noe det ikke blir spist så veldig mye av her.
Noe av det som vi er veldig glade og takknemlige for er at det er så mange som stiller opp og hjelper til med matlaging, servering og oppvask. I tillegg til at de foreldrene som er med også er tilgjengelige for barna som voksenkontakter. Uten disse gode folkene, ville det ikke vært mulig å fått til dette.
Etter maten er det mulighet for å få hjelp med leksene for dem som ønsker det.
Så må det også lekes litt. Da foretrekkes som oftest fotball.
Eilén er med noen ganger, siden hun hverken går i barnehage eller skole enda. Det er veldig kjekt å få leke med noen jenter!
For to uker siden begynte disse to guttene i barnehagen sammen. En tospråklig sådan, så der snakkes det spansk og engelsk. Og det er noe helt annet enn barnehage i Norge! Her er det evaluering på oppførsel som oppsummeres og sendes hjem hver fredag. Evaluering av teikninger. Lekser, bestående av blandt annet farging, maling og klipp og liming. I tillegg til evalueringer (eksamen) som de har i barnehagen. Heldigvis er ikke systemet like strengt i Norge, så vi bryr oss ikke så veldig om disse evalueringene.
Her er Leandro utenfor skolebygget hvor de går på skolen. Veldig spent, første dag i barnehagen.
Den 10 september var Dia del Niño (barnas dag). Og det ble feiret i alle barnehager og skoler.
Her er opptreden fra noen av de minste i barnehagen.
Her er guttene i barnehagen igang med lunsjen.
Rektor (Tania) til venste, og resten av lærerne på skolen til Elias, som gjør stas på elevene.
Her er første klasse! Elias med sine klassekamerater.
Den 15. September feiret vi frigjøringsdagen til Honduras. 194 år som fritt land. Dette ble markert med marsjering, sang, dans og opptredner. På forskjellige måter fikk de fremhevet og hyllet sin kultur.
Første klasse marsjerende med hjemmelagde unstrumenter.
Eilén og Anahi var også med og gikk bak toget.
Her er en dansegruppe som hadde en flott opptreden i rundt en halv time. Og vi holdt på å renne vekk av bare å sitte stille og se på. All ære til disse danserne.
VÆR melding.....regn....
I motsetning til i Norge er vi her glade over at vi har fått noen dager med regn. Jeg klagde meg litt her en dag og sa at vi bare fikk vann hver fjerde dag. Det har nå heldigvis blitt noe bedre. Og vi er ganske heldige, for dette huset er tilkoblet to vannleverandører, så nå er det neste slik at vi har noe vann hver dag, i det minste noen timer!!!
Etter nesten en måned har vi fått tilbake bilen, god som ny etter smellen den fikk i august.
Siste nytt fra ungdomsskole prosjektet; Kyllinger.
Kylllingene er nå slaktet. Dette var en del av det elevene skulle gjennomføre. Først passe på dem, så slakte dem, videre skal de grille og selge dem. For så å kunne betale tilbake mikrolånet og starte på en ny runde.
Det er ikke alle som ser like tilpass ut, men det er en del av læringen.
Vi håper at dette prosjektet kan fortsette langt fram i tid, slike små til tak er noe som vil kunne hjelpe små samfunn å holde seg selv forsynt, og sysselsette. Samtidig som det er en mestring for ungdommene som gjennomfører dette.
Til slutt må jeg bare fortelle at i går var det en lastebil som stoppet på grunn av motortrøbbel, på den eneste broen som forbinder oss med byen. Så i en hel natt, og frem til kl 12 idag var det FULLT kaos. Det gikk ikke ann å komme ut på veien. Det var riktignok en åpen fil over broen, men når alle bare tenker på seg selv og legger seg ut i en ny fil, slik at det blir opp til 4 filer i en retning. Da sier det seg selv at det blir kaos når da disse fire filene skal sammen til en for å passere over broen. Men det som er TRAGISK er at det er bare en bro inn til byen. Og det er den eneste veien som går langs kysten. Regjeringen hadde fått penger til å bygge tre nye broer. MEN valgte å bruke dem på egen valgkamp. Så det er veldig sårbart med bare en vei og en bro. Og dette er noe som frustrerer honduranere.
Da var det ikke mer å si om disse to-tre ukene. Vi håper at alle nyter høsten i Norge. Her nyter vi at det er blitt litt friskere i luften.
Hilsen oss seks
-Kirsten-