Fra første august har vi avsluttet vårt arbeid på barnehjemmet. På grunn av samarbeidsproblemer fant vi til slutt ut at det var bedre at vi trakk oss vekk. Det var en tung avgjørelse, men vi mener at det var til det beste for alle.
Selv om vi har trukket oss vekk fra barnehjemmet er vi fortsatt aktive i hjelpearbeid her med hovedvekt i Caracas. Vi har hatt diverse møte med de som bor og arbeider i området, for å kartlegge hvilke behov som finnes. Her er vi med rektor og lærere på den lokale ungdomsskolen.
I Caracas fortsetter vi arbeidet med forelesninger om seksualitet. Til nå har vi hatt forelesning for 117 elever fordelt på 3 skoler.
Her er Dr. Gustavo aktiv med å gi medisinsk hjelp. Her er det en liten gutt som skal få en injeksjon mot en hudinfeksjon.
På onsdag var vi på vei til en skole i Roma, der skulle vi holde et foredrag om Seksualitet, men så langt kom vi aldri. Vi var i en bilulykke, Kirsten og Øyvind i vår bil og en dame med to ungdommer i en annen bil. Heldigvis var det ingen som ble hardt skadet. Legen trodde først at Øyvind hadde brukket noe i nesen, men etter nærmere undersøkelser ble dette avkreftet, utenom dette var det bare litt vondt i nakken og hode på begge to, men det er allerede mye bedre. Det var verre med bilene, her er vår...
Å være i en bilulykke her er IKKE det samme som i Norge. Når dette skjedde ringte jeg til 911. Og etterpå spurte folk rundt hvem det var som (hadde vært så dumme) å ringt ploitiet.
Når politiet kom, så var jeg nesten litt tilbøyelig til å tenke det samme. For det politiet brydde seg om var bare å få dratt inn førerkort og få signert papirene. Om det var noen som var forslåtte og skadede så var ikke det noe farlig. Det var liksom ikke det som var deres prioritet.
Etter en kort samtale og utfylling av noen skjema var vi ferdige på stedet. Men på fredag var Øyvind i møte med den andre parten. Som tydeligvis har betalt under bordet til politiet. Juristen som var der mente tydeligvis at det var hennes feil, mens rapporten fra politiet sa at det var Øyvind sin feil.
Versjonen til politiet samstemmte ikke med verken bilder, forklaringen hennes eller forklaringen til Øyvind. Her luykter det KORRUPSJON!!! Imorgen skal vi i nytt møte. Denne gangen stiller vi med advokat. Så får vi se hvordan det går.
Men takk og lov at vi har så mange gode folk rundt oss. Helt fra smellet, passet de på oss og fikk oss inn i et hus så Øyvind kunne få legge seg ned. Hugo og Tania kom og hentet oss på stedet. KJørte oss til legen Dr. Syvia, etterpå for å ta røntgen. Dagen etter kom Gustavo og hentet Øyvind for å kjøre til legen igjen. Så videre for å ta en ny undersøkelse dagen etter. Og slik fortsetter det. De gjør så mye de bare kan alle sammen. Hugo på sin side er opptatt med å fikse bilen. Som han gjør uten betaling. Vi betaler bare for delene.
Vi er omgitt av engler som dere forstår!
På fredag var det en familiedag på barneskolen til Elias, de feiret familie og mangfoldet i deres kultur. Ungene viste stolte frem sanger, danser og skuespill.
Her er føsteklasse med en dramatisering og sang.
Elias stiller stolt som gress.
Her viser de to lokale danser.
Etter fremvisningen var det typisk Honduransk mat for elevene, deretter lek og kos ute i godværet!
Den siste måneden har det skjedd mye, men her er noe av det vi har gjort.
Strandtur med Linda og familien hennes.
Her graves det tunell, med mange byggmestre.
Her er Ashley og Leandro på graving.
Alltid kjekt med bilde!
Her var vi på tur til en plass som kalles Las Rocas.
Nesten alle (ikke meg) var uti og bada. Kjempekoselig tur.
Forrige helg var vi på tur med Tania, Hugo, Anahi, Ana Ceci og Sylvia til Laguna de Cacao.
Først var det en liten gåtur.
Så var vi klar for båt.
Elisabeth, Tania, Ana Ceci, Sylvia, Hugo
Kirsten, Amund, Øyvind, Elias, Anahi og Eilén.
Her sitter vi alle avslappede og kikker etter apekatter og andre dyr.
Etter en 40 minutters padletur kom vi til stranden.
Siden vi ikke har bil for tiden må vi finne på litt forskjellig hjemme. Igår var det muffinsbaking og smaking.
Idag reiste vi sammen med Gustavo til Caracas. Her snakket vi med en gutt og en jente. Disse to skal vi bruke litt tid på å bli kjent med, og bidra i hverdagen deres. Veldig hyggelig å bli bedre kjent med flere lokale folk i Caracas.
Her er Gustavo i en samtale, mens ungene leker og koser seg.
Videre i Caracas nærmer det seg åpningen av spisesalen. Måten dette vil fungere på er at det i starten vil være en dag i uken at vi skal servere et måltid, deretter vil det være litt tid hvor vi tilbyr leksehjelp. Det er 25 stykk som er plukket ut til å være medlemmer. Disse er valgt på bakgrunn av behov. Vi håper at dette kanskje vil kunne vokse og utvides etterhvert. Vi har vurdert det slik at det er bedre og starte med en dag, og deretter øke antall dager. Vi gleder oss veldig til å komme igang med dette.
Ellers med arbeidet vårt her så har vi brukt en god del tid og krefter på å få startet opp en "søsterorganisasjon" her i Honduras. Dette vil gjøre arbeidet vårt lettere både mens vi er her, men spesielt når vi kommer tilbake til Norge. For vi ønsker at det skal fortsette og at vi skal kunne støtte de elevene og studentene vi støtter nå. Dr. Gustavo og Dr. Sylvia vil være med i det lokale styret her.
Og nå når vi nærmer oss ett år i landet ser det ut som at det snart kan ordne seg med oppholdstillatelse!!!! -Glede!!!!-
-Kirsten-
Hilsen oss seks