Torsdag 19.mars 2015 på Sola Flyplass. Tre halvnervøse sjeler som snart skulle gå om bord på et fly som ville ende opp i Honduras. Du kan tro vi var spente, vi skulle jo til en helt annen verden. Hva skulle vi egentlig forvente oss når vi kom dit? Familien Leidland er jo som undertegnede vil kalle det lommekjente i Honduras. Vi har hørt mye, sett bilder, ledd av historier, og hørt litt mindre kjekke historier. Vi har lest litt selv om Honduras, om gjengkriminaliteten, narkotikatrafikken, og den høye drapsstatistikken (San Pedro Sula (flyplassen vi landet på) troner faktisk øverst på denne listen). Vi har blitt advart av kollegaer og venner, «hva skal vi egentlig dit å gjøre?». Men vi gledet oss. Og hvilken fantastisk tur det ble!!!
Etter en natt i Miami landet vi på en liten flyplass, litt utenfor storbyen San Pedro Sula. Her sto hele gjengen og ventet på oss, utrolig kjekt å se dem alle igjen etter over ½ år fra hverandre. Vi ble trykket inn i en romslig bil, som i Norge ville hatt en grense på 5 passasjerer, men vi var jo i Honduras og her fins det vel egentlig ingen maksgrense. 6 voksne og 3 barn var ingen problem for denne Mitsubishi-en, pluss en GOD del bagasje. Første helgen vår kjørte vi mye bil, og fikk sett Copan, gamle Maya – ruiner, og en herlig båttur ut til noen fantastisk flotte øyer.
Så var det på tide med «hverdag» igjen, og vi reiste tilbake til La Ceiba og innlosjerte oss i det koselige, gule huset til familien Leidland. Kjempekoselig nabolag, med unntak av et par sinte vakthunder og kanskje verdens dårligste grusvei opp til huset. Her fikk vi lov til å bli med på skolen og barnehjemmet som vi har hørt så mye om. Vi følte oss veldig velkommen, og alle var så hyggelige med oss. Litt språkproblemer ble det jo, men med litt miming, engelsk – norsk – spansk prating, fikk vi konversert med de fleste.
Det var så fint å endelig få treffe alle guttene på barnehjemmet, de vi har hørt så mye bra om. Vi fikk lov til å ta dem med ut en hel dag, da reiste vi på stranden og badet, lekte, spilte volleyball og spiste nydelig fiskemiddag. Det var så gøy å se hvor mye de koste seg og satte pris på den dagen, de var så takknemlige for å få en dag utenfor barnehjemmet, der de ellers tilbringer mesteparten av tiden sin når de ikke er på skolen.
En blir sittende igjen med så mange inntrykk, tanker og følelser, at det blir vanskelig å skille dem. Vi har det godt i Norge, vi har alt vi trenger (og mye mer!), vi har gratis helsevesen, vi vokser opp og lever i trygge omgivelser, vi har alle rett til utdanning, the list goes on and on. Det er dessverre ikke alle som har det slik i resten av denne verden, og det fikk vi oppleve her i Honduras. Mange har så vidt råd til et lite måltid med ris til dagen, mange er foreldreløse, og må klare seg helt på egenhånd. Her hender det da ofte at en finner en gjeng som en tilslutt blir medlem av, du blir da en del av et samhold og får en tryggere hverdag. Men disse gjengene er langt ifra trygge, de er kriminelle, farlige, og vil mest sannsynlig ta livet av deg til slutt. Det er her skolen og barnehjemmet kommer inn. De hjelper unge, flotte og håpefulle gutter mot en bedre og tryggere fremtid. Fjerner dem fra den utrygge, farlige gaten, og setter dem inn i et mye tryggere miljø. De får muligheten til å ta en utdanning, istedenfor å måtte risikere livet sitt hver dag. Skape muligheter sammen gjør en super jobb, med både midler til utdanning for disse guttene, de tar dem med på ting, opplevelser utenom barnehjemmet, og gir dem kunnskap, omtanke og kjærlighet. Hver gang Kirsten, Øyvind og Elisabeth kommer til hjemmet, gir de alle guttene hver sin klem. Akkurat det samme gjør de før de reiser igjen. Det var helt fantastisk rørende å se kontakten dem imellom, og hvor mye tillit de har til dem. Noen ganger er det viktigste å bare føle at en blir sett, og å kjenne på en omsorg og nærhet fra andre. Det kan gjøre en så mye rikere en å ha 1 million i banken.
Etter en ukes tid i La Ceiba fikk vi enda mer besøk fra Norge, et vennepar av Kirsten og Øyvind kom fra Oslo og ble med oss den siste uken ut på den flotte ferieøya Roatan. Her var det stort sett rolige og avslappende dager, det ble mye soling, spising og bading. Utrolig flott øy, med en helt herlig avslappet atmosfære. Fredrik, Malin og Leif Egil fikk til og med skaffet seg dykkersertifikatet, og fikk dermed også oppleve en flott dyreverden under vann. En herlig avslutning på ferien.
To uker føyk forbi, og plutselig var vi hjemme i trygge, gode Norge igjen. Vi har hatt en helt fantastisk flott reise, MANGE opplevelser, blitt kjent med en hel haug med flotte mennesker, lært liiiitt spansk, og kommer hjem med en koffert full av minner. Kirsten, Øyvind og Elisabeth har tatt så godt imot oss, vist oss alt vi har måttet ønske, og lært oss så mye om Honduras. Honduras – et land med ufattelig mye fattigdom, kriminalitet og dårlige levekår, men samtidig den flotteste naturen du kan tenke deg, åpne og vennlige innbyggere som vet å sette pris på det lille de har. Vi har lært mye, og kommer til å ta det med oss videre her i hverdagen i Norge. Ikke stress så mye, hvorfor gjør vi det? Sett pris på det livet du har, alle menneskene og familien rundt deg, og ikke ta noe for gitt. Vi er heldige.
Tusen takk for oss!
-Solveig, Marie & Fredrik-