20 Mars fekk me besøk fra Norge. Då kom Tante Faster, Marie og Fredrik på besøk, me reiste rundt med dei på litt ferie, i tilleg fekk dei vera med på barneheimen og sjå koss me har det her. Når dei hadde våre ei veka fekk me besøk av Leif Egil og Malin. Det var stor stas for både store og små. Veldig kjekt å ha besøk.
Her er me alle sammen på vei ut til ei øygruppe som heter Cayos Cochinos
Når tante Faste, Marie og Fredrik hadde vært to uker og vi skulle ha ei veke til ilag med Leif Egil og Malin, skjedde det noko heime. Far (Far til Kirsten) fekk hjerteinfarkt og døde på langfredag. Så da blei det en tur til Norge for alle unntatt Elisabeth.
Det var en lang tur, med over 10 timer venting i Amsterdam. Men her fikk vi besøk på flyplassen av Evelinn. En engel av ei venninne som tok med seg ungange på leking, teikning og ut for å sjå på fly, mens me voksne kunne sova litt. Her er me klar til å gå inn i flyet!
Sjølv om det ikke var ønskelig å komme heim på denne måten var det utrulig godt å koma heim og vera i lag med familie og venner. Det var ein fin begravelse, og det var godt å vera i lag med alle heime i denne tida! Takk for alle støttande ord og tankar!
Imens i Honduras; Eduardo blei graduert som advokat! Han hadde invitert ni personer til å være med å sjå på når han mottok graden sin. Her er Eduardo og Noé.
Eduardo og Elisabeth.
Her kommer Eduardo hjem etter en helg på øya Roatan, der han har fått slappet av med et amerikansk par. Lindsey kom fra USA for å delta på graduasjonen.
Lindsey og Wilmar, mens Michael spiller fotball i bakgrunnen.
Når vi så kom tilbake til Honduras var det blitt SOMMER, temperaturer på mellom 30 og 40. Og i tillegg hadde vi problemer med vannet inn til huset. Og du vet at du har lite vann når du ikke kan trekke i do meir en ein gang til dagen, sølv heile familien har vore på do. Og kjøper ekstra flesker med destilert vann for å kunne trekke i do... Ja me har hatt det litt kummerligt, men me lever ennå. ;) Me som er fra Norge er heldigare enn me vet om!!!
Fra Norge hadde vi med sjokolade fra mor (Lene). Alle guttene fikk hver sin plate med Melkesjokolade -et lite stykke Norge- Dette var veldig suksess.
Milton
Michael, med sjokolade - utfordringen er bare at i 35 grader smelter den ganske fort.
Josè og Darling.
Her er guttene på vei å ta ut vannet av bassenget for å fylle i nytt.
Her er oppfinnsommheten fullt tilstede. De ordner det slik at de kan fylle i bassenget med godt trykk.
Så var det bading.
Vil han ikke så skal han.
Her er Wilmar og Darwin PÅ bilen! Plutselig hadde vi dette bilde på kameraet. ;)
Darwin og Amund med Øyvind i bakgrunnen.
Wilmar slapper av på arbeidsplassen. De holder på å bygge et verksted på barnehjemmet.
Eilén og Amund tørker seg i solen etter bading, utenfor det som skal bli verksted.
Darwin nyter -et lite stykke Norge-
Eilén, Tante Elisabeth og Willmar
Her er Oscar i gnag med å lage armband.
Til slutt må vi ta med en liten hendelse her.
Vi satt en kveld hjemme i stuen, og hadde besøk av Tania.
I det vi satt og snakket hørte vi noen smell et stykke lenger vekke.
Var dette fyrverkeri eller skudd???
Det var skudd sier Tania.
Vi snakker videre.
Vi hører flere skudd, mange skudd...
Denne gangen nærmere.
Vi fortsetter igjen å snakke.
Så hører vi et eller annet kjøretøy komme mot huset vårt, som ligger rett i veien.
Vi hører enda flere skudd.
Denne gangen er det så nærme at Kirsten slenger seg på gulvet og kryper løpende i beste militærstil ut på soverommet til ungene.
Elisabeth løper bort i gangen for så å krype inn på et av soveromma for å se til ungane.
Øyvind la seg ned på gulvet og måtte sjekke etter om det var kommet inn et skudd i stova, for det virket som om det var så nærme.
Tania er noe nyskjerring så hun legger seg ikke ned på gulvet før etter at hun har observert skuddild rett utenfor vinduet.
Når da disse kjøretøya var kjørt forbi og adrenalinnivået hadde sunket litt så fikk vi snakket med noen naboer og fikk vite hva som hadde skjedd.
Det hadde vært et tyveri av en moped, og denne personen hadde blitt etterfulgt av politiet. Det var med andre ord politiet som hadde løsnet skudd. Og siden det ikke er lovlig for en politi å skyte bakfra ble det antagelig bare skutt i bakken. Når vi da fikk klarhet i hva som hadde skjedd var dette ikke så skremmende som det føltes når vi var midt i situasjonen.
Men vi har det bra, og er glade for å være tilbake igjen i Honduras. Hvor vi nå har bestemt oss for å være frem til sommeren 2016.
Hilsen oss seks
- Kirsten og Elisabeth-