Det har værtei travel veke, mandagen starta kl 4.30 for vår del. Linda kom tidlig for å passe ungane, mens me sette kursen mot sykehuset for at Tuberkulose pasienten skulle få starte på behandling. Etter å ha hentet den unge mannen reiste vi inn til byen. Han hadde fått beskjed om å møte på det gamle sykehuset i byen. Dette var for inntil 2 år siden hovedsykehuset i byen som har 420 000 innbyggere. Da vi kom dit var det 3 bygninger som bestod av murvegger og blikktak. Disse totalt med parkeringsplasser var ikke større enn grunnflaten på «Coop Mega» på Nærbø. Etter å ha ventet der i en halv time ble fikk vi snakke med rett person. Problemet var bare at vi ikke var rette personer til å bli behandlet på det sykehuset, han soknet til en annen klinikk. Så da kjørte vi dit, det var ca en halv times tur. Dette vi kom til nå virket mer som å være en helsestasjon først og fremst. Det var massevaksinering og veiing. Jeg som av og til har vært litt utålmodig over å vente litt hos helsesøster fikk en tankevekker. Her var det nemlig bare slik at alle møtte opp når de åpnet, så ble man betjent etter tur. Jeg forstod ikke helt systemet, men det virket til å være en viss form for ordning på dette. Vi ventet derimot ikke like lenge som dem med nyfødte barn. Den unge mannen vi hadde med oss ble tatt inn til veiing, blodtrykksmåling mm. i samme rom som de små barna som var til kontroll. Etter å ha tatt diverse prøver gikk vi opp på et såkalt «Tuberkuloserom». Her gav de informasjon om sykdommen, hva som må gjøres av forebyggende arbeid og hvilken behandling han skulle få. Alt i alt var vi begge imponerte over hvor god hjelp og informasjon han fikk her. Til tross for de få ressursene de hadde gjorde de det de kunne for å hindre smitte. Han ble satt på behandling, som skal vare i 6 mnd. Vanligvis er det slik at man må komme til institusjonen hver dag for å få utdelt tablettene. Men siden vi kunne ta på oss ansvaret for utdeling av medisinene skulle vi få for en måned om gangen. Vi har begge dette ansvaret, Kirsten pga. medisin kompetanse og Øyvind pga manglende spanskkunnskaper hos Kirsten. Han er nødt til å følge behandlingsopplegget, dersom han ikke har tatt tablettene en dag, vil de ikke fortsette å gi han medisiner. Men nå har han gått på disse en uke, bare to uker til så er det ikke fare for at han kan smitte andre. I morgen skal vi igjen for å hente nye tabletter til onsdag. På onsdag kommer nemlig fem personer fra legesenteret inkludert lege for å undersøke de andre på barneheimen og på skolen som de driver. Da får vi tabletter for en mnd.
Øyvind har hatt mye skolearbeid denne uken.
Mens guttene på barneheimen hadde ferie fra tirsdag ettermiddag, de har bare samlet opp fridagene i oktober. Det vil med andre ord si at eg (Kirsten) og ungene har vært mye på barneheimen. Me har vært hver dag, i tillegg har me kommet tidlig for å dele ut tabletter. De dagene med ferie har vært ei stund på barneheimen, så har me vært i byen noen ærender. Da har me hatt med oss noen gutter hver gang.
Dei liker veldig godt å være med ut på tur, spesielt å vera med heim til oss. I den sammenheng har det blitt veldig populært med kaffemokka.
En av dagene denne uken var eg å handla med mine tre unger og fem fra barneheimen (nesten mine). Da vi kom ut av butikken fikk eg spørsmål om eg hadde adoptert alle fem, for han meinte av en eller annen grunn de fem siste ikke kunne være mine?!
I ferien har det vært mye fotball, volleyball og annen lek.
På fredag hadde vi med oss heim Michael og Wilmar på overnattingsbesøk.
Det er alltid like kjekt å ha dei på besøk. Ungane våres stortrives når me kan ta med oss noen heim. I tillegg er det flott å sjå kor stor pris de setter på å få være med. Kvelden gikk med til hyggelige samtaler og Super Mario på dataen.
Ellers har ungane laget julekrybbe av teikninger, avisutklypp og små pappesker. Nå har butikkane hatt jul siden me kom her. Så då virke det ikke så tidlig å lage julepynt nå. Selv om det er jul i butikken er vi ikke i det hele tatt berørt av noe stress i forhold til jul. Det er herligt.
På lørdagen kjørte vi en av guttene inn til skolen i sentrum etter at vi hadde vært på barneheimen. Da vi skulle inn for å kjøpe oss mat på handlesenteret traff vi på Noé, en virkelig fornuftig og flott mann. Han var en av guttene fra barneheimen, men nå jobber han der. Vi fikk snakket en del med han, og han fortalte oss om sin oppvekst.
Når Noé var 7 år flytta han og broren på 9 år fra ein nabo kommune til byen La Ceiba. Her budde dei på gata. Heimen deira låg om lag ein time fra La Ceiba. Dei reiste fra ein voldelig og alkoholisert far, som drakk opp alle pengene. Det var sjeldan eller aldri mat i heimen, og sko var noe han ikkje eide.
Som gatebarn var kvardagen vanskelig for Noé og broren. Dei haldt i saman med ein tredje gutt på rundt ni år. På denne tida var det mange gutter som budde på gata. Noé og dei to andre frykta dei andre og større gruppene med gatebarn, som gjerne rusa seg på lim, løysemiddel, marihuana, crack og andre rusmiddel. Desse andre gruppene med gatebarn hadde òg mange eldre barn, desse banka opp, stjal fra og misbrukte dei mindre barna seksuelt. Den vesle gruppa på tre måtte heile tida flytte seg rundt i byen for å halde vekke fra desse gruppene, og dei hadde ingen områder dei var trygge.
Etter eit halvt år på gata blei dei tatt inn på en barneheim i sentrum. Her var Bill og Mary (lederne for Niños de la Luz i dag) med og dreiv den nyoppretta barneheimen, Casa de Niños. Dette var i 1997, og da Bill og Mary åpnet ein ny barneheim i 2003, spurte Noé om han kunne få flytte inn hjå dei sia han da kunne få tatt seg ei utdanning. Ved Casa de Niño måtte han nemlig flytte ut når han fylte 18 år. Dette er noe me har undra oss over kor reflektert han må ha vore som 13 åring, når han velger å flytte til en ny barneheim utenfor byen, fordi han får muligheter til å få fullføre en utdannelse.
I dag er han utdanna i økonomi fra universitetet og arbeider for Niños de la Luz som assisterende leder. Hans neste mål er å starte ein liten butikk heime hjå mora, dette har me sagt at me som privatpersoner kan støtte han med lån til, slik at han kan få skapt nye muligheter sammen med familien sin. Snakk om å komme seg frem i livet. Han har til tross for de vanskelige forutsetningene klart å gripe de sjansene han har fått. Og skapt muligheter for sin egen fremtid og for familien.
Dette er noe vi har visst hele tiden at vi skal jobbe med gutter som har hatt en vanskelig oppvekst. Men det er noe helt annet når vi sitter sammen med han og blir fortalt hans egen historie. Det er vanskelig å beskrive hvor sterkt det er å bli fortalt dette ansikt til ansikt. Og all respekt til han som har gjort det han har gjort.
Hilsen oss fem
-Kirsten og Øyvind-
PS. For dei som er interesserte og ikkje har fått det med seg så er nettsiden vår oppdatert av Elisabeth.